Hvordan har videospillbransjen blitt så stor? – Det opplagte svaret er at videospill er underholdning. Spillbransjen er ganske snart den største underholdningsbransjen i verden. Men det lages spill for helt andre formål også. Dessuten er underholdning et veldig vidt begrep. La meg derfor i noen blogginnlegg fremover se litt nærmere på underholdning slik en spillutvikler forstår dette begrepet. Men aller først, la meg snu på flisa og spørre: Hvilke andre formål kan et videospill ha? I dag ser jeg nærmere på den sosiale siden ved videospill.

En “avatar” er en representasjon av deg selv i et online spill. Dette eksemplet fra Playstation Home viser hvordan slike avatarer begynner å bli ganske livaktige.

Mange videospillere motiveres av det sosiale aspektet ved spill. I de store online spillene som norske Funcoms Age of Conan og bransjeledende World of Warcraft (WoW) fra Activision Blizzard er dette kanskje den viktigste enkeltfaktoren i spillets ”game play” eller spillmekanikk. Alle som har spilt slike spill vet jo at ikke-spillerens stereotypi av en WoW-spiller som en asosial einstøing er fullstendig skivebom. For i WoW foregår et yrende sosialt liv fokusert rundt å løse oppgaver man må være flere for å få til. Ikke bare det, man må samarbeide i sann tid på en så koordinert og gjennomtenkt måte at ledelseseksperter har begynt å se på disse spillenes psykologi og sosiale mekanismer for å lære hvordan samhandling i ulike typer organisasjoner som f eks militæret og store bedrifter kan forbedres. Riktignok tillater videospillformen en viss anonymisering av den sosiale omgangen, men nettopp denne egenskapen er noe av det som gjør slike spill så spennende fordi de tillater en innledningsvis uforpliktende sosial omgang, noe som gjør at selv de som ellers finner slike sosiale øvelser vanskelig, mye lettere finner seg til rette og opplever å meste noe de ellers ikke har lykkes så godt med. Denne sosiale siden ved videospill dukket egentlig opp ganske tilfeldig og er ikke noe spillutviklere fant på. Det var spillerne av de første online spillene som selv tok initiativet til å organisere seg og bygge opp slike sosiale systemer utenfor spillets egne rammer, i form av nettsider som organiserte ressurser og fordelte belønninger i sinnrike systemer. Dragon Quest er det mest kjente eksemplet på dette. I dag er det sosiale elementet integrert i alle slike massive multiplayer online (MMO) spill. Men fortsatt overraskes spillbransjen av uventet sosial dynamikk. Da den populære Sims-serien lanserte en online-utgave viste det seg snart at den nye kommunikasjonsmuligheten Sims-spillere i mellom ble brukt til mye mer enn diskusjoner om selve spillet. For mange ble dette deres første introduksjon til gledene ved å delta i et nettsamfunn og muligheten til å knytte nye sosiale bånd.

Det var altså ikke spillutviklerne som fant på sosial interaksjon i spill, de oppdaget snarere at det universelle sosiale behovet mennesker i mellom også er en viktig del av å spille dataspill. Men deretter ble de veldig flinke til å utvikle den sosiale siden ved spill og det er neppe tvil om at det i dag er blant spillutviklerne det beste kunnskapen finnes om sosial interaksjon på nettet. Det er nok å nevne Zynga, selskapet bak FaceBook spillene FarmVille og CityVille.

Grafen viser hvordan Zygna greide å lansere sitt nye spill CityVille  til rekordmange nye spillere i løpet av desember 2011, takket være det sosiale nettverket de allerede hadde bygget opp gjennom tidligere spill som FarmVille.

Men spillerne selv lar seg ikke nødvendigvis begrense til å bruke de verktøyene spillutvikleren har lagt til rette for i spillet. Det omsettes f eks for milliarder i virtuelle gjenstander fra online spill helt utenfor spillenes rammer på eBay og i dedikerte handelsplasser på nettet. Et annet fantastisk eksempel er WoWWiki, den aller største frivillige nettleksikonet nest etter Wikipedia. WoWWiki har for lengst passert en kvart million artikler, ene og alene om World of Warcraft!

Denne sosiale spillmekanikken kan også utnyttes som et mål i seg selv og brukes til å styrke helt andre former for sosiale samfunn, som f eks støttegrupper, frivillige organisasjoner og foreninger, ja, til og med familie- og vennenettverk. Jeg sikter da ikke til den stadig mer populære sosiale spill sjangeren som FarmVille og CityVille, som utnytter sosiale og virale mekanismer i en slags symbiose med FaceBook eller andre nettsamfunn, men i stedet til spillmekanikk brukt for å styrke sosial interaksjon og samhold uten nødvendigvis å bruke de øvrige elementene i et videospill. Slike løsninger oppfattes ikke som videospill og er det heller ikke, men åpner du panseret finner du akkurat de samme sosiale mekanismene og psykologiske ”knappene” som spillutviklere har brukt tiår på perfeksjonere. Slike sosiale mekanismer fortjener alene flere fremtidige blogginnlegg. La meg her bare konstatere at også på dette området har vi bare så vidt skrapt overflaten av de enorme mulighetene spillmekanikk representerer overført til andre former for sosial omgang på nett.